- Det er stor forskjell på å leve et sunt og aktivt liv og være helt treningsidiot, utdyper han.

Rene ord for pengene…..

Jeg vet jeg ikke burde, men klarer ikke la være.
Som en som har begått ledelse, lederutvikling og vært hodejeger i 15 år blir jeg bare sånn passe stolt av bransjerepresentanten som er nevnt over.
Han forsøker antagelig å være litt tabloid og kort i svaret sitt, for å illustrere det mange i min bransje (feilaktig) benytter som seleksjonskriterium for hvem som passer til en stilling; tilsynelatende motivasjon og drivkraft for å tilhøre det felleskspaet hodejegeren arbeider for.

Desverre har intervjuet og kandidatens vilje til å fremstå ivrig og motivert (og vilje til å smiske med intervjueren) liten korrelasjon med fremtidig jobb prestasjon.
I den grad personlighet har noen dokumenterbar betydning (om dette strides vi i organisasjonspsykologien) er det faktisk slik at mange studier påviser en sterk sammenheng mellom evne til å fokusere, arbeide etterettelig mot mål, samt etterleve felles forventninger som utholdenhetsutøvere som mestrer et jobbregime, familieliv og idretten sin må forventes å være dyktige til- og det å lykkes godt i arbeidslivet. Det er ikke tilfeldig at den rosa pressen fokuserer på ledere som bedriver utholdenhetsidretter. Fordi disse menneskene (=mennene) ofte er trigget av (og ansatt for) sitt konkurranseinstinkt, vinnervilje og evne til oppofrelse, men tvinges inn i et empatisk sosialt spill -ledelse-, må man også akseptere de mulige baksidene av en slik personlighetsstruktur; behov for alenegang av og til, tømme-hode-treninger- vennskapelig (?) konkurranse med naboen (på Bekkestua).

Gode hodejegere og ledere vet dette, og aksepterer at mennesker ikke er en-dimensjonale, at jeg selv som intervjuer har feilkilder i min bedømmelse av en kandidat og har lært seg at enkle løsninger ikke fungerer i dette faget (heller).

Når debatten imidlertid også kommer til at det høye sykefraværet skyldes dårlige ledere (LinkedIn) kan det være nyttig å utvikle debatten noe.

Sykefraværet er trolig for høyt fordi vi er mer ‘offisielt borte’ enn andre land. Jeg tror at vi har fått en annen arbeidsmoral på grunne av en ekstrem velstadsutvikling i de siste to tiår, enn det vi liker å se på som ‘den sunne norske’ og at dette forvirrer oss til å lete etter mindre utfordrende forklaringer.

Sykefraværet i stat / kommune skyldes trolig fremmedgjøring i en organisasjonspsykologisk kontekst (manglende autonomi, manglende synlig bidrag til resultat ol., fravær av tilhørighet til organisasjonens målsetting og kultur).

Sykefraværet i bygg / anlegg og konsulent org. og andre som merket finanskrisen skyldes trolig at for både selskapet og individet er det vesentlig billigere å være sykemeldt en periode enn å gå permittert.

Fra spennende forskere som Hogan og andre ser det ut til at lederskap (aktivt utøvd ledelse) er en hygienefaktor–> det har større effekt for produktiviteten å fjerne dårlige ledere, enn å lete etter de aller beste.

 Vi har valgt å ha et ekstremt sikkerhetsnett i Norge, samt en veldig stor skjermet sektor, og et varig høyere sykefravært er trolig en av kostnadene for det. Men det er altså trolig ulike forklaringer i forskjellige sektorer (naturlig nok). Det er lite som tyder på at vi har dårligere ledere enn andre land, snarere tvert imot.

Men det er prisverdig når en publikasjon arbeider seriøst og grundig med en hypotese om at kanskje ikke alt som hevdes av alle politisk korrekte -vitere er rett? Kjønnet er nemlig en ganske dårlig måte å rekruttere til ledelse / vurdere effektiviteten av ledere på. Vi har lenge latt oss styre av velmente likestillingsambisjoner, men i liten grad våget å ta diskusjonen omkring hva EFFEKTIV ledelse faktisk er. Dette kan ha mange årsaker, men det er spennende å tenke tanken på at Norsk forskningstradisjon har en ekstrem miljø forklaringstankegang. Da blir det vanskelig å godta at noen er bedre skrudd sammen enn andre for å lede, og vi kan heller hoppe på tanken om at ‘kvinner er’, og ‘menn er’ og dermed bedre passe inn i rådende politiske paradigmer.

En av USAs mest berømte forskere omkring ledelse og personlighetspsykologi i arbeidslivet Dr. Robert Hogan har en ganske god og uamerikansk definisjon av effektivt lederskap; lederens evne til å bygge og vedlikeholde et høytpresterende team.

Fordi moderne mennesker i arbeidslivet er krevende å lede, og ikke aksepterer demotiverende atferd hos sine mentorer / coacher (les; ledere), må effektive ledere lykkes i å opprettholde motivasjon, veilede uten nødvendigvis å vite svarene, og stille krav til at medarbeiderne arbeider innenfor organisasjonens verdisett og strategier.

Dette er selvsagt ikke kjønnsavhengig, men kan være avhengig av personlighet, evnenivå og litt flaks. Faktisk tyder mye forskning på at ledelse er en hygienefaktor; det er mer lønnsomt å luke ut ikke-fungerende ledere, enn å lete etter de aller beste (i alle fall på mellomledernivå).

Slik er det et forfriskende innspill i en stigmatiserende debatt som Ukeavisen Ledelse kommer med. Og takk for det!